Bajazzo - Tegning: Bodvar Skutvik
Skrevet av “kaffegjesten” publisert i Nordlandsposten.
Så var jeg da hjemme på min ferie. Det var tåke i byen, og jeg styrte mine skritt til Bajazzo-kafeen for å få en føling med byens puls fra det såkalte Bodø-bordet, eller vekternes bord, som da noen også kalte det. Og så opplever jeg å høre det allerede i trappen. Vekterne hadde forlatt byen for godt. Merkelig nok på samme dag, den 10. juni, hadde de hver for seg gått over på den andre siden.
Å hvor jeg husker dem, Typografen jakob Nilsen, av Klaboe og Schytteblod. Johannes rasmussen, rotfestet i handelsnæringen og Sverre Normann, sjøkaptein. Alle tre hver på sin måte så ulike i ett og alt. Men farverike, det var de alle. Dog hadde en ting brakt dem sammen i sin pensjonisttilværelse, og det var sen enestående og trofaste hengivenhet til gamle Bodø som forsvant med bombingen den fryktelige 27. mai 1940. Og der satt de, dag etter dag med sin formiddagskaffe og utfordret hverandre i kunskaper om hva som angikk sin gamle by som om den eksisterte fremdeles. Man var liksom ikke villig til å akseptere dens endeligt.
Den byen hvor navn som Santer, Hys-Ludvik. Saup-Maria. Matmor. E-kallen, Gullfisken og Krøkk-Rolf med flere, var navn som man dvelte med. Personer fra den gamle by. Byens selvbestaltede vektere var disse kaffegjestene som kom sammen og inntok sine faste plasser, og forsvarte den gamle stad i ett og alt. Den byen hvor hovedpersonen, byens førstedame og Grand lady var ingen annen enn Marie Bjørslie, Det var det bare en mening om.
Og hendte det at vekterne ikke ble enige seg imellom om et eller annet fra den gamle by, så søktes råd hos den fjerde pensjonisten, Johan Kristoffersen, som i alle år hadde vært ansatt i kommunens administrasjon. Han var betrodd å være dommer. Og dommeren overvåket det hele fra sin plass i nærheten, noe for seg selv. Men for noen tid siden ebbet hans dager ut.
Kan hende som et forvarsel til de gjenværende. Og så hendte det da at “mannen med ljåen” hadde gått til aksjon om lag fire tiår etter at han hadde herjet så uhyggelig med den gamle, koselige Nordlands-byen, får nok et støt. Og denne gang mot vekterne.
Vekterne ja, det merkelige var, at selv om ingen kunne si at noen av dem manglet noe “over snippen”, så forsto de det merkelig nok ikke at det var de som var det gamle Bodø. Intet mere, intet mindre.
Mine tanker kretser om det hele mens jeg skuer bort på et bord som står der så tomt, med kaffekoppene parat. Så tømmer jeg min egen, til siste slurk, mumler nærmest et uhørlig takk før jeg igjen går ut i tåken. Der jeg kom ifra.
Kaffegjesten
