Den 27. mai 1940 kom tyskernes hovedangrep mot Bodø. På få timer ble to tredjedeler av bebyggelsen lagt i ruiner. Tretten mennesker mistet livet. Omlag 4000 mennesker ble hjemløse. Det var de sentrale bydelene det gik hardest ut over. Alle byens forretninger ble ødelagt, bortsett fra fire, alle lagerhus, bortsett fra ett. Kirken og alle andre forsamlingshus strøk med, alle kafèer og restauranter også, bortsett fra en kafè i kaiområdet. Det var
en katastrofe av de store. Men befolkningen ble ikke lenge lammet. Arbeidet med å avhjelpe de mest følbare følger, ble hurtig tatt opp. Og selv om sjokk nummer to ikke var langt unna – tyskernes innmarsj – ble det tatt med friskt pågangsmot på mange områder. Og det var da heller ikke lenge før det begynte å gli igjen. Det kom forsyninger, det ble ordnet med tak over hodet, forretninger vokste frem på de utenkeligste steder, hjelpetiltak av ymse slag ble iverksett. Viljen til å overleve var tydelig nok, som kjent gikk det etter måten bra. Vi klarte oss gjen-
nom, okkupasjonsårene, og da frigjøringen var et faktum, sto vi utrolig godt forberedt, hva gjenreising angår. Vi kom vel raskere i gang i Bodø enn på noe annet krigsherjet sted, og det resultat vi i dag ser av gjenreising og nyreising er såvisst ingen grunn til å skamme seg over. Vi har fått en ny by.
Den 20. mai 1940 var Bodø blitt bombet såvidt alvorlig at folk flest forsto at det kunne komme verre angrep når som helst. Ved dette første større tokt ble Norges Bank, kinogården med Kafé Phønix og et bolighus i Sandgata pluss et par i Breivika ødelagt mer eller mindre av brann og sprengning. Fra den dagen av dro alle som hadde et sted å ta ta inn, ut av byen straks etter at dagens arbeid var unna gjort. Arbeidsdagene ble forresten også gjort kortere for svært mange. Man regnet derfor med at det hver ettermiddag og natt bare var omlag 2000 personer igjen i byen. Ekstra fart i natt-utflyttingen ble det den 27. mai, som begynte med frisk bombing ved et radioanlegg ved Bodøsjøen. En veldig radio mast ble veltet, og radiohuset en liten hytte ble skadd, men de som var der inne, slapp fra det med livet i behold. Denne morgenhilsenen ble heldigvis oppfattet som et alvorlig
varsel. Luftkampene over byen dagen før gjorde selvsagt også sitt til at man ventet det verste. Tre britiske jagere var kommet til en provisorisk flyplass på landbruksskolens jorder, og de to som kom seguskadd på vingene etter ankomsten, fikk høve til å herje ganske frisk blant tyske fly før også de måtte gi seg. Vi omtaler disse luftkampene i en særskilt artikkel i dagens avis.
